ripper

De tradisjonelle Mathislekene ble i år som tidligere arrangert på Oset Høyfjellshotell på Golsfjellet. Målgruppen var, i år som tidligere, flerfunksjonshemmede, multihandikappede og psykisk utviklingshemmede. Og hensikten var, som alltid, det særdeles noble å bidra til deltagelse i vinteropplevelser på høyfjellet også for denne målgruppen.

Vi skriver tradisjonelle, enda Mathislekene bare har gått av stabelen to ganger. Den bærende ideen er imidlertid den samme som i nesten 40 år ble ivaretatt gjennom de mer berømte Trymlekene, og dugnadsgjengen som fikk det til er også stort sett den samme. Det det dreier seg om er altså å gi tilbud i høyfjellet til en gruppe som ellers ikke kan få det, fordi det er snakk om medmennesker med de aller svakeste forutsetninger for deltagelse. Denne ambisjonen er det altså som nå er omdøpt og gitt navnet Mathislekene, etter ideens legendariske grunnlegger, Gunnar Mathisen.

Bak denne navneendringen ligger følgelig en prosess som har involvert endring. Det har med Norges Idrettsforbund å gjøre, og med kulturdepartementet. De opprinnelige Trymlekene er nemlig videreført som tilbud til funksjonshemmede med Norges Idrettsforbund som arrangør, og med departementet som lommebok og velsigner. Målgruppen er imidlertid en annen, nemlig funksjonshemmede med et visst prestasjonspotensiale. Dermed representerer "De Nye Trymlekene" et markant brudd med det som tidligere var bevegelsens grunnleggende ide. Fra å være et arrangement som ikke ekskluderte noen, er det blitt en seanse med fokus på prestasjon. Dette var mer enn de gamle dugnadsheltene kunne finne seg i, og følgelig skapte de Mathislekene, for å videreføre det viktigste fra Trym.

Undertegnede signaturer var alle tilknyttet brukere med svære funksjonshemminger som ledsagere og pårørende under årets Mathisleker. Vårt anliggende med dette åpne brevet er å peke på den unike verdien arrangementet representerer for medmennesker som bare har denne ene muligheten til å oppleve Norsk vinter. Dernest ønsker vi å gjøre kulturministeren oppmerksom på det forhold at våre brukere, i og med endringen av selve grunnideen for Trymlekene, har mistet all statsstøtte. Etter vår mening er dette i strid med de politiske signalene som denne regjeringen har gitt, og vi mener følgelig at kulturministeren må ta grep for å sørge for at også de med de største funksjonshemmingene får del i den departementale kaken.

Slik vi ser det kan dette bare skje gjennom vedtak om økonomisk støtte til Mathislekene.



(Brevet er undertegnet av 54 ledsagere og pårørende under årets Mathisleker på Golsfjellet).

Jeg tror det var Fasces de kalte det, emblemet Svartskjortene brukte under Mussolini. De gikk med det på jakkeslaget, som pynt, enda det det symboliserte var undertrykkelse og råskap og intet annet. Husker jeg ikke feil består det av et knippe trestokker knyttet sammen til et ris, hvilket for så vidt var ryddig, for så heftet det ikke tvil om hensiktene til den bevegelsen som gjorde det til sitt fanemerke.

Jeg tenker på dette nå, fordi fascismen har råtnet på historiens gravplass så lenge, og fordi det fremdeles finnes noen ganske få som driver med kadaverdyrking her i landet. Det er naturligvis noe jeg reagerer på med avsky, slik det er for de fleste; vi blir kvalme av det, og ille til mote. For egentlig er det jo helt morbid, jeg mener, at det fremdeles finns noen som vil blamere seg på en møkkahaug som fascismen. Men dem om det. Jeg skal ikke koke kommentarer på det. Det er pinlig nok at de er der, om jeg ikke også skal skrive om svineriet.

Men det finnes en annen utgave av arten, som det kan være all grunn til å advare mot, fordi de er kadaverdyrkere perverse som noen, men de er det i forkledning. Jeg ser dem stadig oftere stikke hodene sammen over gryter proppfulle av uhygge, som de står og hekser i mens de hvisker og legger planer. Åpner de munnen en sjelden gang er stemmene varme som tepper, og drikken de serverer like fristende som toddi. Du må være laget av stein for ikke å si ja til dette. De er meningshekser som har vridd og viklet seg inn overalt, for å delta i samfunnsdebatten, enda sannheten er at de ikke kan fordra samfunnsdebatten. Likevel har de et imperativt meddelelsesbehov, som de bruker til å forgifte alt, partiene, foreningslivet, avisspaltene. De opptrer gjerne for å hylde demokrati og ytringsfrihet og likhetsidealer og faen og hans oldemor, men språket de bruker er så platt at det gjør vondt i øya å lese det. For de er ikke annet enn fantasiløse etterplaprere uten egen tankekraft, men med èn fiks idé i hodet, nemlig den fikse ideen at de skal ta rotta på andre. Det de er ute etter er å spenne politisk beinkrok på meningsmotstandere, forutsatt at det kan kamufleres som edelt. Som debattanter kjennetegnes de derfor av overfladiskhet, av servilitet og av dogmerytteri, og deres viktigste kjennetegn er at intet knep er så lusent at de ikke er villige til å bruke det.

Jeg ser dem stadig oftere utfolde seg i skamløs og motbydelig perversjon. Rasist, hveser de, harmdirrende og indignerte. Du er nå vel endelig ikke rasist? Du våger vel ikke å mene noe annet enn det vi har kokt sammen i gryta? Er du en sånn brun liten jævel? Deg skal vi nok ta! Sjoflere angrep går det ikke an å tenke seg. Men det er i pakt med hekseriet, at den som kritiserer minoriteter skal møtes med anklager om rasisme. Den som forsvarer ytringsfriheten låner stemme til de brune. Og den som våger seg frempå med synspunkter på muslimenes kalifat kan oppleve å bli møtt av spørsmålet: "Hva om du byttet ut "muslimene" med "jødene"? Hvilken tid befant du deg i da?"

Hølmebakk beskrev dem som brønnpissere, de som snek seg rundt i nattemørket, for å forgifte debatten med sin tissefant. De jeg snakker om er verre. De nøyer seg ikke med å skvette i det skjulte, men sprer i full offentlighet en gift så forferdelig at den forderver alt. Og fra kadaveret de mesker seg på lister de skamløst frem det gamle Fasces-merket, for å lime det til brystet på første offer: - Aha! En fascist!

Slik blir altså det avskyeligste av alle fanemerker klistret til anstendige debattanter her i landet, som ikke har gjort annet enn å stille spørsmål i det offentlige rom. Det er imidlertid det verste disse heksene kan tenke seg, begrunnede spørsmål i det offentlige rom, og derfor må spørreren alltid bringes til taushet. Ja, ikke bare spørreren forresten, selve samtalen må legges død. Og det forferdelige er at de oppnår det. For hvem av oss vil assosieres med fascismen? Og hvem av oss vil la oss klistre til antisemittismen for noe vi har ment? Ingen naturligvis, og derfor skygger vi unna og kryper vekk, dukknakkede i vår frykt for å bli identifisert med det motbydeligste av alt.

I mitt smule indre har jeg klamret meg til det håp at en slagkraftig penn vil avsløre hekseriet. Det har ikke skjedd. Tvert imot er selv de mest oppegående nå i ferd med å bli dritings. Meningshekseriets giftige drikk nytes nå av så mange, ja, selv sentrale politikere heller det i seg som den lifligste vin, og serverer det videre som rusdrikk til allmennheten, en mikstur vi skal ernære vårt intellekt av. Mitt håp om at det finnes noen der ute som kan helle det fordømte brygget i kloakken, minker i takt med at forgiftningen øker.

Det er derfor jeg ikke kan tie. Noen er nødt til å si fra. Noen er nødt til å rive fasces-merket av jakkeslaget og plassere det der det hører hjemme! På gryta meningsheksene står og rører faenskap i. Kokt i hop på et råtnende kadaver.

Suttis la inn årene forleden. For godt. Det er ingenting å bære seg for, det er ikke det. Hennes borgang er udramatisk og naturlig og vitner om livets gang, slik det er. Det hadde ligget i kortene lenge, at det gikk mot slutten, og derfor fikk munnhellet mening for oss som kjente henne, klisjeen om at det var godt hun fikk slippe. Og det var virkelig det! Hun var så trøtt mot slutten at døden ble den reneste nåde. Og vi visste at Suttis var klar for sitt farvel, at hun var forsont med sin skjebne, derfor fremkalte hennes død ikke mange tårene, men heller melankolsk takknemlighet over et møte vi hadde satt pris på. Jeg fulgte henne til hennes siste hvile på en forblåst gravplass på andre siden av fjorden, hvor hun ble gravlagt side om side med sin mann, som gikk bort for over femten år siden, så jeg på gravsteinen. Jeg gjorde det ikke fordi jeg sto henne spesielt nær, men jeg sto henne såpass nær at det ville vært upassende om jeg ikke gikk. Jeg tror hun forventet det av meg, at jeg viste henne denne siste ære, fordi en slik gest ikke bare vitner om høflig deltagelse, men også om god folkeskikk. Og det var viktig for henne at jeg kunne oppføre meg. Det skulle bare mangle.

Jeg skal ta meg i akt så jeg ikke skriver hennes nekrolog; sånt skvalder ville hun ikke tålt. For et levd liv er jo så mangt, og ordene vi bruker for å ære de døde er ofte pompøse. Det er ting i alles liv som ikke bør opplyses, mente Suttis. Og når vi selv ikke opplyser det bør også andre la det være. Følgelig hjelper det ikke om jeg forsikrer at Suttis ikke hadde noe å skamme seg over, for selv følte hun faktisk skamfullhet over ting vi alle trekker på skuldrene av. Det får derfor ikke hjelpe om jeg aldri så mye vil tale hennes sak, hun ville det ikke selv. Så derfor tier jeg med det meste i hennes liv, fordi jeg respekterer hennes ønske om å være barn av sin tid også etter sin død.

Men nuperellene har jeg lyst til å nevne, fordi jeg forfatter dette på den internasjonale kvinnedagen, og fordi mange sikkert synes det er upassende å komme trekkende med håndarbeid da. Men det synes ikke jeg. Feministene i gatene fortjener mer enn dette knipset på snuten, det skal de være klar over, og følgelig kommer jeg fritt og freidig trekkende med nuperellene, fordi det i hopen av illsinte kvinner befinner seg så få som virkelig begriper verdien i det Suttis gjorde. Hun var av de siste som behersket denne teknikken, fordi det i generasjonene etter henne ikke var noen som gadd, for å si det som det er. Det såret henne, at det hun drev med ble så lavt skattet at ingen ville videreføre det. For Suttis var rene kunstneren med spolen, og i den grad jeg vil bære bildet av henne med meg i mitt indre, er det bildet av en tilbakelent gammel kvinne i systolen, som lot det vokse magi frem mellom fingrene. Jeg har i mitt eie en gigantisk duk, 70 cm i diameter, minst, som Suttis har slått. Den er makeløst vakker. Og den er naturligvis altfor mye av en gave. Likevel opplevde jeg dette, at Suttis bøyd over stuebordet stirret på meg over brillene og sa: Ta'n du. De andre bryr seg ikke noe om det likevel! Jeg tror den duken består av mange millioner ørsmå knuter, som Suttis satt og slo i stolen sin, mens hun ergret seg over døtre som var blitt feminister og gikk og skreik i gatene, i stede for å holde gammelt håndverk i hevd.

Av gravsteinen så jeg altså at det var femten år alt, siden mannen døde. Så lenge var hun alene. Det fikk meg til å tenke på den brune portemoneen hennes, som hadde knepplås det smalt i når hun åpnet og lukket den. Her oppbevarte hun skillemynten, som var restene av minstepensjonen når alt var betalt. Barnebarna, ni i tallet, husker sikkert dette smellet hver gang hun åpnet pungen for å gi dem penger til is, fem kroner til hver, ikke mer, ikke mindre. Ingen ville si at is i våre dager koster det firedobbelte, ikke engang feminist-døtrene, som i stede spedde på resten i det skjulte, slik at bestemor ikke skulle bli såret. Om det slo dem som en mangel ved kvinnekampen at mor ble avspist med minstepensjon, vet jeg ikke. Men jeg vet de kjæler for minnet hennes som godt, fordi Suttis var en kvinne som fødte og oppelsket og bar dem fram, fem flotte barn, som alle har blitt gagnlige og nyttige samfunnsborgere i dette landet. Det er en gjerning som fremdeles er ulønnet, og derfor gikk Suttis i grava med mindre på bok enn det det kostet å få henne i jorda. Feministene hun oppelsket har nemlig hatt annet å konsentrere seg om enn pensjonsrettigheter for mor.

Ikke bryr de seg om Nupereller heller. Feminister driver ikke med sånt.