Jeg tror det var Fasces de kalte det, emblemet Svartskjortene brukte under Mussolini. De gikk med det på jakkeslaget, som pynt, enda det det symboliserte var undertrykkelse og råskap og intet annet. Husker jeg ikke feil består det av et knippe trestokker knyttet sammen til et ris, hvilket for så vidt var ryddig, for så heftet det ikke tvil om hensiktene til den bevegelsen som gjorde det til sitt fanemerke.
Jeg tenker på dette nå, fordi fascismen har råtnet på historiens gravplass så lenge, og fordi det fremdeles finnes noen ganske få som driver med kadaverdyrking her i landet. Det er naturligvis noe jeg reagerer på med avsky, slik det er for de fleste; vi blir kvalme av det, og ille til mote. For egentlig er det jo helt morbid, jeg mener, at det fremdeles finns noen som vil blamere seg på en møkkahaug som fascismen. Men dem om det. Jeg skal ikke koke kommentarer på det. Det er pinlig nok at de er der, om jeg ikke også skal skrive om svineriet.
Men det finnes en annen utgave av arten, som det kan være all grunn til å advare mot, fordi de er kadaverdyrkere perverse som noen, men de er det i forkledning. Jeg ser dem stadig oftere stikke hodene sammen over gryter proppfulle av uhygge, som de står og hekser i mens de hvisker og legger planer. Åpner de munnen en sjelden gang er stemmene varme som tepper, og drikken de serverer like fristende som toddi. Du må være laget av stein for ikke å si ja til dette. De er meningshekser som har vridd og viklet seg inn overalt, for å delta i samfunnsdebatten, enda sannheten er at de ikke kan fordra samfunnsdebatten. Likevel har de et imperativt meddelelsesbehov, som de bruker til å forgifte alt, partiene, foreningslivet, avisspaltene. De opptrer gjerne for å hylde demokrati og ytringsfrihet og likhetsidealer og faen og hans oldemor, men språket de bruker er så platt at det gjør vondt i øya å lese det. For de er ikke annet enn fantasiløse etterplaprere uten egen tankekraft, men med èn fiks idé i hodet, nemlig den fikse ideen at de skal ta rotta på andre. Det de er ute etter er å spenne politisk beinkrok på meningsmotstandere, forutsatt at det kan kamufleres som edelt. Som debattanter kjennetegnes de derfor av overfladiskhet, av servilitet og av dogmerytteri, og deres viktigste kjennetegn er at intet knep er så lusent at de ikke er villige til å bruke det.
Jeg ser dem stadig oftere utfolde seg i skamløs og motbydelig perversjon.
Rasist, hveser de, harmdirrende og indignerte.
Du er nå vel endelig ikke rasist?
Du våger vel ikke å mene noe annet enn det vi har kokt sammen i gryta? Er du en sånn brun liten jævel? Deg skal vi nok ta! Sjoflere angrep går det ikke an å tenke seg. Men det er i pakt med hekseriet, at den som kritiserer minoriteter skal møtes med anklager om rasisme. Den som forsvarer ytringsfriheten låner stemme til de brune. Og den som våger seg frempå med synspunkter på muslimenes kalifat kan oppleve å bli møtt av spørsmålet:
"Hva om du byttet ut "muslimene" med "jødene"? Hvilken tid befant du deg i da?"
Hølmebakk beskrev dem som brønnpissere, de som snek seg rundt i nattemørket, for å forgifte debatten med sin tissefant. De jeg snakker om er verre. De nøyer seg ikke med å skvette i det skjulte, men sprer i full offentlighet en gift så forferdelig at den forderver alt. Og fra kadaveret de mesker seg på lister de skamløst frem det gamle Fasces-merket, for å lime det til brystet på første offer: -
Aha! En fascist!
Slik blir altså det avskyeligste av alle fanemerker klistret til anstendige debattanter her i landet, som ikke har gjort annet enn å stille spørsmål i det offentlige rom. Det er imidlertid det verste disse heksene kan tenke seg, begrunnede spørsmål i det offentlige rom, og derfor må spørreren alltid bringes til taushet. Ja, ikke bare spørreren forresten, selve samtalen må legges død. Og det forferdelige er at de oppnår det. For hvem av oss vil assosieres med fascismen? Og hvem av oss vil la oss klistre til antisemittismen for noe vi har ment? Ingen naturligvis, og derfor skygger vi unna og kryper vekk, dukknakkede i vår frykt for å bli identifisert med det motbydeligste av alt.
I mitt smule indre har jeg klamret meg til det håp at en slagkraftig penn vil avsløre hekseriet. Det har ikke skjedd. Tvert imot er selv de mest oppegående nå i ferd med å bli dritings. Meningshekseriets giftige drikk nytes nå av så mange, ja, selv sentrale politikere heller det i seg som den lifligste vin, og serverer det videre som rusdrikk til allmennheten, en mikstur vi skal ernære vårt intellekt av. Mitt håp om at det finnes noen der ute som kan helle det fordømte brygget i kloakken, minker i takt med at forgiftningen øker.
Det er derfor jeg ikke kan tie. Noen er nødt til å si fra. Noen er nødt til å rive fasces-merket av jakkeslaget og plassere det der det hører hjemme! På gryta meningsheksene står og rører faenskap i. Kokt i hop på et råtnende kadaver.
